Den atlantiske laksen består av et stort antall bestander som er knyttet til vassdrag med utløp til det nordlige Atlanterhavet. Norge er i dag ett av laksens kjerneområder og har betydelig andel av totalbestanden, ca. en tredjedel.

IMG_0572

Laksetrappa i Kvåsfossen, 2016.

Foto: Osvald Egeland

Utbredelse

Laksen (Salmo salar) lever naturlig i den nordlige delen av Atlanterhavet. I Europa lever den fra kysten av det nordlige Portugal i sør, til Petchora i Russland i nord, og i Storbritannia, Irland og på Island. På Grønland finnes det en bestand i elven Kapsigdlit ved Godthåpfjorden.

Mange bestander har blitt utryddet av mennesker. Før kunne du også finne den i for eksempel Hudson River i New York og i ytre deler av Ungava Bay i Canada i Nord-Amerika.

Fra elv til sjø, og fra sjø til elv

Laks gyter fra oktober til desember, og eggene ligger nedgravd i elvegrusen til de klekkes i april/mai. I løpet av to til fem år utvikles 0,5 til 2 prosent av dem til smolt, og de er dermed klare til å vandre ut i havet. Fisken er da omtrent 12 til 18 cm lang.

Vel framme i havet, kan den naturlige dødeligheten være stor, og den varierer mye fra år til år. Etter to til fire år blir den kjønnsmoden og starter gytevandringen tilbake til elva den kom fra.

Et eksempel på dette finner vi i Tanaelva, der det er store forskjeller mellom bestandene i sideelvene. Variasjonen har også blitt bekreftet av genetiske undersøkelser. En sjelden gang går den opp i en annen elv, såkalt feilvandring. Dette er viktig for at det ikke skal bli innavl i en bestand.

Hovedinnsig til elvene fra mai til august

Rundt St. Hans dominerer smålaksen, mens det på sensommeren kan komme en del stor fisk. Hovedinnsiget er fra mai til august. Tidspunktet for når de forskjellige bestandene er tilbake i sin elv, varierer mye og har trolig også noe med at bestandene med laks har ulik genetisk sammensetning.

Flere laks vandrer opp i elvene under stor vannføring. Jo større vannføringen er, desto mer laks vil vandre opp i elva. Uten hindringer vil den først vandre mot gyteplassene, for deretter å lete etter en egnet plass for å gyte, før den i etterkant faller til ro i nærheten av disse.

IMG_0574

Laksetrappa i Kvåsfossen, 2016. Hannlaks.

Foto: Osvald Egeland

Hannene får gytedrakt

Når gytingen nærmer seg, får hannene en såkalt gytedrakt hvor kroppssidene blir rødaktige og underkjeven vokser ut til en stor krok. Hunnene får ikke fullt så prangende farger og den får heller ingen krok.

Fiskene som vender tilbake etter én vinter i havet, veier som regel mellom ett og tre kilo, og de er oftest hanner. Laksen som har vært to vintre i havet, veier mellom tre og ti kilo og er ofte hunner. Etter tre vintre borte fra elva, kan størrelsen være fra seks til tjue kilo, og blant disse er det flest hanner.

Fakta om laks:

  • utseendet varierer mye mellom de ulike elvene den lever i
  • hunnen gyter i snitt ca 1 450 rognkorn per kilo kroppsvekt
  • størrelsen på eggene varierer etter hvor stor hunnen er, og hvilken populasjon hun tilhører
  • i elva Imsa overlevde 85 prosent av hunnene og 65 prosent av hannene etter gyting i perioden fra 1976 til 1988
  • undersøkelser viser at det er best for laksen å vandre tidligere ut i havet sør i landet, enn i nord. Årsaken er ulike temperaturer i havet.

Høy naturlig dødlighet

Overlevelse fra rogn til smolt i naturen er lav. Gjennomsnittlig vil bare 2 % av naturlig gytt rogn overleve til smoltalder. Av smolten som vandrer ut i sjø, kan vi i «normalår» regne med at mellom 5-10 % kommer tilbake som gyteklar laks.

Dersom vi benytter gjennomsnittsverdiene for overlevelse som er referert til i tabellen, kan vi anta en total dødelighet det første året (fra rognlegging til over første vinteren) på 90 %, med variasjon mellom 80 og 95 %. For eldre laksunger antar vi ut fra det som er referert ovenfor at det er normalt med en årlig dødelighet på 50 % (40-60 %).

En mellomstor til stor laks gyter gjennomsnittlig 1450 rogn/kilo. Det vil si at en hunnlaks på 7 kilo vil legge omtrent 10.000 rognkorn i gytegropa. Av 10.000 rogn vil 9.000 individer leve til yngelen svømmer opp av gytegrusen, og etter den første sommeren vil kun 1.800 individer være igjen (5 %). For hvert år yngelen er i elva regner man at antallet laks halveres. Det vil si at av 1.800 yngel, vil 900 parr leve året etter. To år etter at 10.000 rogn ble lagt i gytegropa er det bare 450 parr igjen.

Smoltalder varierer fra elv til elv, men om lakseyngelen smoltifiserer når den er 3 år, vil 225 individer være klar for å vandre ut i sjøen. Naturlig overlevelse av smolt som går ut i sjøen varierer med forholdene i havet. De senere år har overlevelsen fra vill smolt til gytefisk vært lav og ligget på under 5 prosent.

Men selv om man regner med at mellom 5-10 av smolten overlever, vil det av 10.000 rognkorn bare komme tilbake 10-20 voksne fisk for å gyte.

 

FAKTABOKS:

Livssyklusen   til laks Antall   overlevende individer Gjennomsnittsverdi   for overlevelse
1 hunnlaks   på 7 kg vil legge omtrent 10.000 rogn 10.000 rogn 100 %
Rogn til   klekking 9 500 95 %
Fra klekking   til swim-up 8.550 yngel 90 %
Fra swim-up   til første høst 1700 yngel 20 %
Overlevelse   til 1+ 850 parr 50 %
Overlevelse   til 2+ 425 parr 50 %
Overlevelse   til 3+ 210 smolt 50 %
Gytefisk   tilbake i elva 10-20 gytefisk 5-10 %

Faktaboksen viser livssyklusen til laks. Tallene er hentet  fra NINA Rapport 226 Gytebestandsmål for laksebestander i Norge.

Kilde: Miljødirektoratet