geir-rune-løvstad

Foto: Geir Rune Løvstad

Fossekallen hekker i Kvåsfossen hvert år. Den har faste steder hvor den bygger reir. Denne spesielle fuglen skal få større plass hos oss etterhvert. Det er ingen steder i verden hvor Fossekallen er bedre studert enn i nettopp Kvåsfossen.

Fossekallbestanden i Lygna i Vest-Agder har vært undersøkt siden 1973 og overvåket siden 1978 (f.eks Jerstad 2006). Overvåkingen omfatter registrering av alle hekkende par, individbestemmelse av alle hekkefugler og unger, samt registrering av hekkesuksess på alle hekkelokaliteter.

Geir-walseng-NINA

Kurt Jerstad merker Fossekallunger ved Kvåsfossen. Foto: Geir Walseng, NINA

Det ble i en tidlig fase av overvåkingen klart at mange hekkeforsøk mislyktes av uforståelige grunner. Dette ble snart koblet opp mot sur nedbør som hadde forårsaket at fiskepopulasjoner i hele den sørlige landsdelen enten var gått tapt eller hadde store skader. Direktoratet for Naturforvaltning tok signalene svært alvorlig, og fra 1989 har de støttet overvåkningen av fossekall for å avdekke mulige effekter av sur nedbør på arten (Jerstad 1991, Nybø & Jerstad 1997).

Fossekallen i Lygna egner seg godt til å overvåke endringer i vannkvalitet fordi den henter nesten all sin næring i vann. Overvåking av fossekall bringer dessuten inn en ny dimensjon i overvåking av biologiske effekter; nemlig at dyr som lever på land kan få endrede levevilkår som følge av vannforsuring. Følgende momenter gjør fossekallen godt egnet som studieobjekt i forbindelse med sur nedbør:

1. Fossekallens hekkebiologi er godt kjent. Dette gjør at avvik fra normalen lettere lar seg identifisere.

2. Fossekallen kan være utsatt for vannforurensning. I Lygna antas fossekallen å være spesielt utsatt fordi den lever i den delen av landet som har vært mest belastet med sur nedbør.

3. Fossekallen stiller spesielle krav til hekkelokalitet og reirplass. På hekkeplassen er de ofte relativt enkle å fange, og dette muliggjør individuell merking med metallring og fargeringer. Begge kjønn er tradisjonstro mot hekkelokaliteten over år. Fargeringer er derfor velegnet for å kunne individbestemme fuglene senere år.

4. I hånden lar fossekall seg alders- og kjønnsbestemme med stor sikkerhet. Kjønn bestemmes ut fra vingemål og vekt. I hekkesesongen har dessuten hunnene rugeflekk. Ettåringer kan skilles fra eldre fugler på små forskjeller i fjærdrakten. Dette gjør at man kan skille mellom variasjoner i hekkebiologi på grunn av disse faktorene og variasjoner på grunn av miljøfaktorer.

5. En del av hekkepopulasjonen overvintrer lokalt, mens en del av populasjonen overvintrer utenlands (Sør-Sverige, Danmark, Tyskland, Polen).

6. Fossekallen finnes i hele Norge, fra syd til nord, fra lavland til subalpine områder. Dette muliggjør sammenligning mellom forsurede og ikke forsurede områder, f.eks. ved undersøkelser av miljøgiftinnhold.

7. Lyngdalsvassdraget ble undersøkt med hensyn på vannkjemi første gang i 1978 og har siden 1997 inngått i kalkingsovervåkingen. Dette gjør det mulig å sammenholde resultatene fra vannkjemi med data fra fossekallens hekkebiologi.

fossekall-geir-rune-løvstad

Foto: Geir Rune Løvstad

Det ble ganske tidlig i undersøkelsesperioden observert at ca 30% av hekkeforsøkene ble mislykket i forbindelse med eggleggingen, og dette ble sett i sammenheng med kalkmangel (Jerstad 1991). Lignende problemer (skying av reir) i forbindelse med kalkmangel er også funnet andre steder, f.eks. hos kjøttmeis i en forsuret skog i Nederland (Graveland et al. 1994). På oppdrag fra Direktoratet for naturforvaltning ble det i 1997 utarbeidet en rapport om status for kunnskap om fossekall i forhold til sur nedbør etc. (Nybø & Jerstad 1997). Denne rapporten konkluderte med at overvåkingen bør fortsette etter gitte retningslinjer. Feltarbeidet er helt siden 1978 gjennomført etter disse retningslinjene.

Norske myndigheter har i grove trekk benyttet to strategier for å minske virkningen av sur nedbør i Norge. Den ene strategien innbefatter internasjonale forhandlinger om utslippsreduksjoner av de stoffer som bidrar til sur nedbør. Den andre strategien går ut på å nøytralisere effektene av vannforsuring gjennom å heve vannkvaliteten tilbake til «normalen» før forsuring ved hjelp av kalking. Overvåking av biologiske effekter av forsuring benyttes for å måle resultatet av disse strategiene, og for å vurdere hvilke tiltak som skal settes inn. NINA Rapport 808 8 Kalkingen startet i Litlåna der en doserer ble satt opp i Herdalen i 1988. I hovedvassdraget av Lygna startet kalkingen i oktober 1991 ved at den største innsjøen i vassdraget, Lygne, ble kalket.

Kalkingen ble utvidet ved at en kalkdoserer ved Rossevatn var i drift fra nyttårsskiftet 1991/92. I 2000 ble en ny doserer bygd ved Gysland og kom i drift samme år. Nylig er dosereren ved Rossevatn satt ut av permanent drift og ”erstattet” av en ny doserer på Birkeland. I tillegg er noen innsjøer også blitt kalket (Gletnevannet og Kleivvatnet).

Invertebratfaunaen i ferskvann hadde allerede i 1998/99 respondert på en bedret vannkvalitet gjennom at forsuringstolerante arter var erstattet av forsuringsfølsomme arter (Walseng & Bongard 2001). Undersøkelser fra 1978 (Halvorsen 1981) utgjorde et viktig referansemateriale med tanke på å registrere eventuelle effekter av kalking på invertebratfaunaen.

Kilde: NINA rapport 808